Andre artikler
* Geitbåten / Aurgjeldsgeita
* Gjest Bårdsen i Arasvika
* Ane Husfest
* Jappe Ippes
* Bjønnhelleren i Jørgenvåg
* Sjøfarere og oppdagere
* Lurvika
Geitbåten / Aurgjeldsgeita - "Fjordamerra"
(Etter Jarle Bjørklund, Jon Bojer Godal, og Wikipedia)
En geitbåt er en tradisjonell åpen og oftest spissgatta ro- og seilbåt frå Nordmøre og Romsdalen.
Geitbåten hører typologisk sett med til de rundstemnde vestlandsbåtene enn til de i nyere tid mer rettstemnde åfjordsbåtane og nordlandsbåtane. Geitbåten skiller seg ut frå de andre tradisjonelle åpne båttypene fra Vestlandet og nordover ved en kort og relativt dyp kjøl, den halvplanende skrogformen og den langstrakte overgangen frå kjøl til stavn - egenskaper som gjør geitbåten til ein god havseiae og en god bidevindsseiler.
Det finst to hovudtypar av geitbåter:
Aurgjeldgeita;
som hører hjemme hovudsaklig i Aure, har noe lengre kjøl, noe brattere stamner, gjerne fast vaterbord, og er oftest rigget med ett råseil.
Søfjordingen;
har kortere og dypere kjøl, svært lange halser og utpreget runde stamnar med noe flattrykt profil.
Søfjordingen er normalt rigget med asymmetrisk råseil - et seil som frå hjemdistriktet til geitbåten, og nordover, gjerne blir kalla geitbåtseil.
Romsdalsgeita;
er svært lik søfjordsbåten, og blir oftast ikke regnet som typologisk egen båttype.
Beskrivelse av Geitbåten:
(Etter Jarle Bjørklund, Jon Bojer Godal, og Wikipedia )
Skroget
Geitbåtskroget er klinkbygd av svært tynne og breie bord av feit nordmørsfuru. Banda (spanta) er òg av furu og er svært smekre.
Den djupe, men korte kjølen, dei skarpe framhalsane, den vide framstamnen, den flate og jamne botnen, dei bratte sidene og den smekre atterstamnen er alle med på å gjera geitbåten til ein svært god, halvplanande og lettstyrt ro- og seglbåt for dei ureine farvatna langs kysten av Nordmøre og Romsdalen og for fiskebankane som ligg utanfor kysten av Midt-Noreg.
Riggen
Alle geitbåtar med mast som enno finst har éi mast med eitt segl. Søfjordingen er oftast rigga med eit trapésforma asymmetrisk råsegl
Hovudskilnaden mellom geitbåtsegla og sunnmørssegla er at geitbåtsegla har mindre utprega trapésform og vidare rå. Aurgjeldgeita er oftast rigga med eit trapésforma, symmetrisk råsegl.
Arasvika og Gjest Bårdsen:
Arasvikgården er sannsynligvis en av de eldste gårdsbosettingene i Aure (jernalder). Gården er nevnt på 1300-tallet. Morten i Aritzwigher det første navnet vi finner.
Gården ble etter etter hvert delt i 2 bruk, senere også i mindre bruk. Både kvern og laksevorp hørte til gården. I 1657 var husdyrholdet : 5 hester, 26 storfe, .. småfe
I 1660-årene flyttet Nordmørsfuten Rasbech til Arasvikgården. Arasvik ble sete for lokalstyringen på Nordmøre.
På 1700-tallet ble det plantet valnøttre her, og det ble også solgt valnøtter herfra.
(Helt opp i våre dager har det stått valnøttre i hagen på Arasvik gård)
På Rasbechs tid var husdyrholdet: 6 hester, 40 storfe, 24 sauer og 20 geiter.
En mulig offerstein fra steinalderen skal ha blitt funnet på Arasvik-gården.
I 1801 bodde det 44 personer i Vågosen / Arasvika.
I 1855 bodde det 32 personer her.
Gjest Bårdsen:
Gjest Bårdsen (født 1791, døpt 13. april 1791, død 13. mai 1849) var en norsk forbryter og forfatter fra Sogndalsfjøra i Sogndal.
Han er kjent for sine mange rømninger fra arresten. Det verserer mange historier, myter og fortellinger om Bårdsen, om hans reiser og gjerninger.
Det sies at Gjest Bårdsen overnattet på Arasvik gård., og at han skar gbumerketh sitt i et bord før han forsvann. Bårdsen rømte fra vaktene sine under transport fra Trond -heim til Kristiansund, og reiste rundt på Nordmøre en tid. Dette må i tilfelle ha vært rundt 1830.
Ane Husfest:
John (Husfest) slo seg ned her i 1640, og stedet har siden vært bebodd frem til 1990-tallet. Siste beboer - Ane Husfest - ble født i 1911.Hun bodde alene på bruket etter at foreldrene døde i 1960.
På Husfest bodde det 7 personer i 1801.
Ane Husfest var frisk og rask helt til de siste årene hun levde. Hun hadde ikke sansen for de helt moderne tingene, og rodde fra Husfesta og til Åneset når hun skulle handle.
Fra Åneset tok hun bussen til butikken i Mjosundet eller i Foldfjorden
(Kari Vik opplyser at hun flere ganger hjalp Ane med å bære varer ut til Husfesta).
Påhengsmotor:
Kjøpmannen i Lurvika - Dagfinn Lervik - klarte til slutt å selge en Suzuki påhengs -motor til henne, men salgsgleden ble kortvarig. Etter en tid kom Ane tilbake til handelsmannen med motoren. Hun hadde problemer med å få startet den - og, som hun sa - "det er lettere å ro uten påhengsmotor enn med påhengsmotor."
Jappe Ippes
(Kilder: - Brevik, Arnstein: «Jappe Ippes i Kråksundet : opphavet til norsk klippfisktradisjon" - Wikipedia)
Grunnleggeren av kleppfiskindustrien på Nordmøre og i Norge. Jappe Ippes (ca 1655–1720) var en frisiskfødd tømmerhandler frå Trondhjem som slo seg ned i Linvågen på Tustna mot slutten av 1680-åra.
Den 11. august 1691 fikk han kongelig bevilling for å drive klippfisktørking i området med 10 års monopol og for å drive direkte eksport frå Fosna . Han satte i gang klippfisktørking i stor målestokk, og i 1699 vart det utskipet 175 tonn klippfisk frå Fosna.
Etter hvert møtte han så mye motgang at han kom i økonomiske vansker.
I 1712 vart konkursboet oppgjort, og futen Fredrik Christian Munch, som fungerte som bobestyrer, greidde å sno det til slik at han selv fikk eiendomsrett til Linvåg -gården. Jappe Ippes, som da hadde bodd i Svensvika sidan 1709, forlot da Tustna og flyttet til Trondheim.
Bjønnhelleren i Jørgenvåg
(Kilder: www.digitaltfortalt.no / Ragnar Orten Lie)
Steinalderfunn:
De første funnene i Bjønnhelleren ble gjort i 1918 av Sivert Jørgenvåg.Han fann da deler av menneskekranium, og kjeveben fra elg. Noe senere ble det også funne en barnegrav.
Bjønnhelleren ble som slike hellere ofte ble - brukt av sauer og andre husdyr til ly for vind og ver.Det samla seg derfor mye møkk i helleren. I 1918 var det tvangsdyrking i Norge pga førset verdens -krig. Behov for ekstra gjødsel førte til at det ble hentet 15 lass gjødsel fra Bjønnhelleren. I disse lassene ble funnene fra steinalderen gjort.
I 1932 ble det foretatt en utgraving av helleren.Mye av kulturlaget i helleren var intakt, og det ble blant annet funnet en barnegrav fra yngre steinalder ( 2700 - 2350 f.Kr). I graven låg et barn på rundt 6 år, sammen med en beinharpun, en steinøks og en meisel. Kulturlagene i helleren viser at det har vert flere faser med busetting her, over en periode på minst 1000 år i yngre steinalder og bronsealder.
Bjønnahelleren har sannsynligvis vert en bustad, da opphopingen av kulturlag er så stort.
Funnene i helleren er med på å vise at en i slutten av yngre steinalder har begynt med husdyr, og at jakt, fiske og sanking ennå er meget viktig.
Havet stod ca 15 - 18 m høyere ved busettingstiden enn i dag, og helleren var et godt utgangspunikt for busetting i en tid der en drev en kombinasjon av beitebaser jordbruk, sanking, jakt og fiske.
Sjøfarere og oppdagere
(v/Odd A Ertvåg - fra boken "The Black Sheep i Østerled")
Å dra på langtur i seilbåt har vært en drøm fra jeg var ganske ung. Bøker om langfart med båt, reiseskildringer om fjerne land og kyster ble lest fra perm til perm.
Så langt har jeg ikke gjennomført noen virkelig langtur, og statistikken viser at bare 1 av 10 som planlegger langtur i seilbåt, kommer seg avgårde. Uansett, langturskildringene er lest, og i fantasien er jorden rundt gjennomført flere ganger med stort hell.
Jeg har seilt med Vasco da Gama til India, og ruslet Silkeveien til Kina med Marco Polo. Både langs Amasonas og Nigers bredder har jeg vandret, gjennom tett jungel og over åpne sletter. Jeg har klatret i Himalaia med Hillary, fisket fra åpen båt med Ernst Hemingway. Kjørt hunde -spann i arktiske strøk med temperaturer ned mot minus 40 grader, og seilt jennom Nordvest -passasjen.
Er en 10 år gammel, kommer tekstene ut fra boken og blir levende litteratur. Og det som kunne mangle av spenning og opplevelser spinner en ung hjerne lett igang. Glapp ikke foten et øye -blikk på kanten av stupet, var ikke løven enda nærmere, og var ikke bølgen som brøt mot båten større?
Man skulle tro at etter hvert som en ble eldre, så ville slike bokopplevelser fra yndre dager blekne og svinne hen. Det er ikke helt slik. Opplevelsene ligger i hjernen et sted, og med jevne mellomrom dukker de opp igjen. Også idag kan jeg seile sakte mot India med Vasco da Gama, klatre i Himalaia med Hillary, og vandre Silkeveien mot Kina med Marco Polo.
Men helst vil jeg ikke ta frem og lese på nytt litteraturen fra barndommen, Jeg er redd for at jeg med den voksnes realisme og fiornuft vil ødelegge mange av fantasiene og opplevelsene jeg hadde sammen med Magellan, Pizzarro og Vasco da Gama.
Hvem var så disse oppdagerne, eventyrerne og sjøfarerne?
Oppdagelsestiden
Tidsepoken som kalles opplysningstiden i Europa, kan like gjerne kalles oppdagelsestiden - tiden fra da Columbus krysset Atlanteren til Amerika, og frem til kartleggingen av verdens -havene på 1800-tallet. Det var i dette tidsrommer europeerne virkelig "oppdaget"verden uten -for Europa.
Det er gjennomført langturer og oppdagelser før dette selvfølgelig. Mange av oppdagerne er ukjente, men to av de virkelig tidlige var "Hanno sjøfareren", og "Pytheas fra Massalia". "Hanno sjøfareren" var en karthagener i det 6.århundre f.Kr. - virkelig lenge siden.
"Pytheas" levde i årene ca.350 f.Kr. Han er en interessant skikkelse også for oss nordmenn. Han gjorde opptegnelser om midnattsolen, nordlyset og om polarisen. og kom til "Thule" i nord da han utforsket disse fenomenene. "Thule" mener en er Norge.
Vinland
Fra Norge og Island kom det også tidlige oppdagere - Bjarne Herjulvsson fra Island kom ut av kurs under en sjøreise, og oppdaget da Amerikas kyster. Han gikk ikke i land, men ble en inspirasjon for Leiv Erikssons reise til Vinland ti år senere.
Marco Polo
Fra 1200 og 1300-tallet er Marco Polo et kjent oppdagernavn. Kinareiser ble hans spesialitet.
Denne venezianske kjøpmannen var en av de første som våget å dra inn i det store mongolske riket som var skapt av den beryktede Djengis Khan. Polo reiste og oppholdt seg i Kina hos herskeren Dublai Khan fra 1279 til 1295. Etter reisen kom han med en skriftlig beretning om turen og oppholdet i Kina.
"Os Lusiada"
Vasco da Gama er et oppdagernavn de fleste har hørt om. En av mange portugisiske oppdagere og sjøfar -ere.
Han ledet de første skipene som dro direkte fra Europa til India ved å seile rundt Afrika, noen år etter Columbus` første reise til Amerika.
Diktet om Vasco da Gama - "Os Lusiada" er blitt Portugals nasjonalepos.
En av offiserene til da Gama førte dagbok på ferden. Han gir oss levende beskrivelser av opplevelsene de hadde på ferden til Orienten.
å går det slag i slag med kjente oppdagere og sjøfarere - oppdagelsestiden har begynt.
Amerigo Vespucci ga navn til Amerika rundt år 1500. Christoffer Columbus seilte til Karibien og Amerika, eller Vest-India, som han kalte det. Francisco Pizarro erobret inkariket (eller riktigere, var med på ødeleggelsen av Inkariket). Selv om en kan beundre dristigheten og selve oppdagerferdene, er ikke alltid resultatet av oppdagelsene like beundringsverdig hver gang.
Ferdinand Magellan blir den første som seiler fra Europa til Asia i vestlig retning. Spørsmålet om det var en passasje mellom Amerika og Sydpolen, var et av tidens vanskeligste geograf- iske spørsmål. Flere ekspedisjoner forsøkte å finne ut av dette. Portugiseren Magellan ble alstså den første som seilte fra vest mot øst, over Stillehavet.
På 1500-tallet dukker det også opp kjente oppdagernavn. Willem Barents ga navn til Kara -havet og Barentshavet, mens Francis Drake gjorde seg kjent som politiker, oppdager, pirat i Karibien, og som den første engelskmannen som gjennomførte en jordomseiling. James Cook drev på med å kartlegge Stillehavskysten på 1700-tallet, og fikk også tid til å anektere Australia for Storbrittannia.
"Dr. Livingstone, I presume?"
Går vi videre til 1800 og 1900-tallet, dukker navn som David Livingstone og Henry Morton Stanley opp. Deres møte ved Tanganykiasjøen er blitt en klassiker.
Nyere norske oppdagere
Flere nyere norske oppdagere er velkjente i verden - Fridtjof Nansen, Hjalmar Johansen, Roald Amundsen. Helge Ingstad og Thor Heyerdal er noen av dem.
"Sailing Alone Around the World"
Mange seilere er i nyere tid blitt "symboler", og har gitt inspira -
sjon til en stadig økende gruppe av langturseilere. Joshua Slocum
var den første som seilte jorden rundt alene, en seilas som startet i
1895 i Slocums selvbygde båt "Spray".
"Get ready to cross oceans"
Ekteparet Linn og Larry Pardey fra New Zealand er nå kommet opp 70-årene. De har seilt rundt om i verden i båter på rundt 30 fot i 40 til 50 år, og har tilbakelagt over 180.000
miles. Noe mer enn en tur /retur Østersjøen. De første 30 årene seilte de også uten motor i båten.
Jimmy Cornell er en levende legende, med sine tre jordomseilinger, 200 000 miles tilbake -lagt under seil.
"Donald Crowhursts underlige seilas"
Crowhursts var deltaker i Golden Globe race - jorden rundt non stop - i 1968. Åtte måned -er senere ble båten hans funnet helt i orden, drivende i Atlanterhavet. Han hadde hele tiden sendt radiomeldinger hjem som skulle vise at han lå foran kunkurrentene. I virkeligheten hadde han hele tiden holdt seg i Atlanteren. Boken om ham er en bok om en personlig tragedie.
"Henry med det store skipet"
En annen spesiell historie er den om Henry Larsen fra Hvaler i Norge. Han ble politisjef i Canadas ridende politi, og ble kalt "Henry med det store skipet" av eskimoene rundt Nord -vestpassasjen. Han gikk blant annet gjennom Nordvestpassasjen to ganger.
Per Tangvald
Historiene om den norske seileren Per Tangvald begynner også å bli kjente. Han forteller selv i sine bøker flere dramatiske historier fra havet - om sin første kone Lydia som blir drept under et piratangrep, om sønnen Thomas som blir født under et uvær ombord i seilbåten, og om sin andre kone Ann, som omkommer etter å ha blitt truffet av bommen. Tangvald selv, og datteren Carmen, omkom under et forlis i 1991.
Hvilken kategori "Berserk" og båtens skipper kommer under skal være usagt, men mange har nok fulgt seilasene på tv.
Det er mange flere oppdagernavn som både kunne og burde vært skrevet om, noen vet jeg navn - et på; Hernan Cortes, de la Vega, Munpo Park - andre har jeg ikke kunnskaper om, men det kan være greit å ha beretninger og beskrivelser til gode.
Navn som Marco Polo, Amerigo Vespucci, Magellan og Slocum gir i hvert fall ennå minner fra den tiden jeg leste bøkene om dem, og om drømmene om langfart i seilbåt som da vokste frem.
Mange bøker om oppdagerferder er blitt skrevet, og mange bøker om oppdagerferder er blitt lest. Om resultatet blir langtur med seilbåt, gjenstår å se.
Lurvika:
v/Odd A Ertvåg (fra boka "Lurvika")
Kilder:
Lurvika ligger på Rottøya i Aure kommune på Nordmøre.
Stedet har en historie som et av de viktigste stedene i Aure tilbake til 1800-tallet.
Stig Chruickshank eier stedet i dag, og er godt i gang med restaurering av bygningene.
Han driver stedet med ulike arrangement sommers tid, og Lurvika har de siste årene hatt besøk av både Vestlandsfanden, Hellbillies, Terje Tysland , Steinar Albriktsen, Billy Booth, Ottar Bighand Johansen og flere andre både kjente og mindre kjente artister.
Lurvika er også blitt et av treffstedene der veteranbåtfolket samles til seiling og kystkultur.
Lurvika (Laurvigen)
Matrikkelgården Lurvika var sannsynligvis utskildt fra Rottøya-gården tidlig på 1600-tallet - dette var lenge før handelsstedet Lurvika ble startet.
Lurvikgården i dag
1800-tallet:
Butikksjefen i Hamna kjøper Lurvikgården i 1824.
Lurvika blir den første mensla-gården som blir solgt i Aure. Kjøperen - Caspar Kahrs Lossius - har planer om å gjøre Lurvika om til handelssted.
Etter som samferdselen på denne tiden gikk sjøveien, såg han at Lurvika ville passe godt som handelssted.
I 1828 får han løyve til å flytte gjestgiverstedet og landhandelen fra Hamna til Lurvika.
Hovedbygningene i Lurvika var ferdige i 1831, og i tillegg ble hus i Hamna flyttet dit. Ennå et hus ble flyttet fra Giset til Lurvikgården i 1860-årene. Lurvikgården ble solgt til brorsønnen Marcus Hegge Lossius i 1850.
Tingsted, skysstasjon, butikk, gjestgiveri,bakeri og telegrafstasjon:
Lurvika tok over som tingsted i 1838.
Skysstasjonen ble flyttet fra Klaksvika til Lurvika, og poståpneri, landhandel og gjestgiveri ble nå drevet i Lurvika.
bakermester Johs Lockwood fra Kristiansund startet bakeri. Forøvrig ble bakeriet startet opp igjen i 1950-årene av baker Fjelnset. Han drev bakeri i Lurvika til ut på 1970-tallet.
Då telegrafen kom ble telegrafstasjonen òg plassert i Lurvika.
Lensmann
var Jens Anton Landmark (f.1828). Han kom frå stillingen som lensmann i Skodje og tok over samme oppgaven i Aure i årene 1885-1902. Kontoret og familien tok opphold i Lurvika.
Frå 1890-åra kom også sønnen Angel til bygda, da som lensmannsbetjent.
Bygninger og bosetning:
Sist på 1870-tallet var det 23 bygninger i Lurvika. I 1864 bodde det fast 55 personer her, og i 1885 var det 63 faste beboere.
Dampskipsekspedisjon og fergeleie:
Lurvika var fra midten av 1800-tallet et sosialt, økonomisk og administrativt senter i Aure.
Lurvika fikk senere også dampskips - ekspedisjon, og en tid var det også stoppested for ferga Aure - Ånes her.
Krabbefabrikk:
Knudzons Krabbefabrikk
Fra 1935 til 1952, var det, med unntak av krigsårene, krabbeproduksjon i Lurvika .
Ervik:
Den siste som eide hele Lurvika var Anders Ervik, men i 1934 ble eiendommen solgt og delt, slik at handelsstedet ble egen eiendom.
Lurvika - 1988
Dagfinn Lervik, butikk og post:
Rundt 1950 overtok Dagfinn Lervik handelseiendommen, og drev handelsstedet frem til 1993.
Poståpneriet ble de første årene etter at Lervik overtok, drevet av Mikkelsen.
Mikael Mikkelsen var poståpner og telefonbestyrer . Han tjenestegjorde i denne stillingen fra 1927-1960 d.v.s. 33 år. Han var fødd i Surnadal., og dit flyttet han også etter at han sluttet i Lurvika.
Stig Chruickshank
Stig Chruickshank overtok Lurvika i 1993, etter at Dagfinn Lervik "gikk av med pensjon" og solgte stedet.
Stig kommer fra Sjøvegan i Salangen, mens etternavnet opprinnelig kommer fra Skottland. Han har teknisk fagsole fra Narvik, og har arbeidet som teknisk tegner i Televerket i Vesterålen. Han drog til Sverige for å lære stålarbeid, og arbeidet senere som industrirørlegger i Florø. Etter dette arbeidet han ved Mellomverftet i Kristiansund.
Stig startet det store arbeidet med å restaurere Lurvika, og er i dag i ferd med å fullføre restaureringsarbeidet.
